Kepler-problemet er problemet med å avgjere vinkelen mellom to radiar som avgrensar ein elliptisk sektor med kjent areal. Dette spelar ei særs viktig rolle i teorien for planetrørslene.

Matematisk definisjon endre

Den sentrale krafta F som varierer i styrke med omvendte kvadratet av avstanden r mellom dei:

 

der k er ein konstant og   syner til einingsvektoren langs linja mellom dei.[1] Krafta kan vere anten tiltrekkjande (k<0) eller fråstøytande (k>0). Den samsvarande skalare potensialet (den potensielle energien til ein ikkje-sentral lekam) er:

 

Løysinga på Kepler-problemet endre

Rørslelikninga for radien   til ein partikkel med masse   som flyttar seg i eit sentralt potensial   er gjeven av Lagrange-likningane

 
  og vinkelmomentet   er bevart. For å illustrere dette er det første leddet på venstesida null for sirkelforma omlaup, og den nytta innoverretta krafta   er lik sentripetalkrafta  , som venta.

Om L er ulik null så let definisjonen av vinkelmoment ei endring av den sjølvstendige variabelen frå   til  

 

gjeven den nye rørslelikninga som er tidsuavhengig

 

Utvidinga av første leddet er

 

Denne likninga vert kvasilineær når ein byter variablane   og multipliserer begge sider med  

 
 

Etter å byte inn og omarrangere:

 

For ei omvendt kvadratlov som gravitasjons- eller elektrostatisk potensial, kan potensialet skrivast

 

Banen   kan ein få frå den generelle likninga

 

der løysinga er konstanten   pluss ei enkel sinuskurve

 

der   (eksentrisiteten) og   (faseforskyvinga) er konstantar i integrasjonen.

Dette er den generelle formelen for eit kjeglesnitt som har eit focus i origio;   svarar til ein sirkel,   svarar til ein ellipse,   svarar til ein parabel, og   svarar til ein hyperbel. Eksentrisiteten   er knytt til den totale energien   (jf. Laplace–Runge–Lenz-vektor)

 

Samanliknar ein desse likningane syner ein at   svarar til ein ellipse (alle løysingar som er tette banar er ellipsar),   varar til ein parabel, og   svarar til ein hyperbel.   for perfekte sirkelforma banar (den sentrale krafta er nøyaktig lik sentripetalkrafta, som avgjer den påkravde vinkelfarten for ein gjeven sirkelradius.

For ei fråstøytande kraft (k > 0) gjeld berre e > 1.

Kjelder endre

  1. Arnold, VI (1989). Mathematical Methods of Classical Mechanics, 2nd ed. New York: Springer-Verlag. s. 38. ISBN 0-387-96890-3.