Wikipedia

Polarsnipe

fugleart
Polarsnipe
Calidris canutus rufa, hekkedrakt Foto: U.S. Fish and Wildlife Service, Public domain
Calidris canutus rufa, hekkedrakt
Foto: U.S. Fish and Wildlife Service, Public domain
Utbreiing og status
Status i verda: NT Nær truga
Status i Noreg: VU Sårbar[1]Utbreiing og trekkruter for dei seks underartane av polarsnipe. Rutene kan ha breiare front enn det pilene i figuren indikerer
Utbreiing og trekkruter for dei seks underartane av polarsnipe. Rutene kan ha breiare front enn det pilene i figuren indikerer
Systematikk
Underrekkje: Virveldyr Vertebrata
Klasse: Fuglar Aves
Underklasse: Neognathae
Overorden: Neoaves
Orden: Vade-, måse- og alkefuglar Charadriiformes
Familie: Snipefamilien Scolopacidae
Slekt: Calidris
Art: Polarsnipe C. canutus
Vitskapleg namn
Calidris canutus

Polarsnipe, Calidris canutus, er ein mellomstor vadefugl i snipefamilien som hekkar sirkumpolart på tundra. Dette er ein stor medlem av Calidris-snipene, berre sibirsnipe er større.[2] Seks underartar er anerkjente, alle er sterke trekkfuglar.

Føda varierer med årstida, leddyr og larver er føretrekte matkjelder i hekkeområda, medan ulike blautdyr med hardt skal blir føretrekt andre stader til andre tider. Nordamerikanske hekkefuglar migrerer til kystnære område i Europa og i Sør-Amerika, medan den asiatiske populasjonar overvintrar i Afrika, Papua Ny-Guinea, Australia og New Zealand. Fuglane av denne arten dannar enorme flokkar når dei ikkje hekkar.

Utbreiing, biotop og taksonomi endre

Polarsnipa hekkar i kystområda på tundra lengst nord i asiatisk Russland, nordvestlege Canada, nordlege Grønland og Alaska. Det finst dessutan ein svært liten hekkebestand på Svalbard, og dette er dei einaste polarsnipene som ein veit hekkar i geografisk Europa.

Populasjonen av polarsniper er delt inn i seks underartar som lever isolerte:

  • Calidris canutus canutus, nominatforma hekkar på Tajmyrhalvøya.
  • Calidris canutus piersmai, hekkar på Nysibirøyane og er den minste underarten i storleik.
  • Calidris canutus rogersi, hekkar i austre Sibir inklusive Tsjuktsjarhalvøya.
  • Calidris canutus roselaari, hekkar på Vrangeløya og i nordvestre Alaska og er den største underarten.
  • Calidris canutus rufa, hekkar på lågarktisk tundra i Canada.
  • Calidris canutus islandica, hekkar på høgarktisk tundra lengst nordaust i Canada og på nordlege Grønland.

Polarsnipa er ein trekkfugl og overvintrar på gjørmete strender ved Atlanteren og Stillehavet, så langt sør som i Argentina, Sør-Afrika, Australia og New Zealand, men òg så langt nord som Vest-Europa. Vinterstid dannar dei svært store flokkar.

Underarten Calidris canutus islandica, som hekkar på Grønland og i nordaustre Canada overvintrar ved kystar av Frankrike, Storbritannia og Tyskland, samt i nederlandsk del av Vadehavet som ein av dei viktigaste lokalitetane, spesielt i myteperioden.[3] Underarten (Calidris canutus canutus) som hekkar på Tajmyrhalvøya, overvintrar i staden på kysten av Vest-Afrika og sør til Sør-Afrika, men rastar mellom juli og september også ved Vadehavet innan dei flyg det siste strekket til vinterlokalitetane. På same vis rastar denne underarten i mai, og då mest omkring kysten av Schleswig-Holstein ved Vadehavet, fram til dei held fram nord til Tajmyrhalvøya.

I Skandinavia endre

Store mengder av polarsniper passerer Noreg i trekktida, særleg i vårtrekket. Så mykje som 40 000 individ har vore registrert (estimat) ved Porsangerfjorden i mai.[3] Polarsniper på trekk nord langs Noreg har vore vurdert å vere av underarten Calidris canutus islandica på veg til nordaustre Grønland.[4] Den litle uregelbundne hekkebestanden på Svalbard er òg av denne underarten.[5] Polarsnipa treffest i Sverige på vår- og hausttrekket, men flest blir registrert om hausten. Underarten som trekkjer forbi Sverige er Calidris canutus canutus, men jamvel Calidris canutus islandica kan observerast i Sverige.[6]

Skildring endre

 
Flygande juvenilar i Skottland.

Ei vaksen polarsnipe er den nest største Calidris-snipa, ho måler 23-26 cm og har 47-53 cm vengespenn. Kroppsforma er typisk for slekta, med eit lite hovud og små auge, kort hals og ein litt dolkeforma nebb som ikkje er lenger enn hovudet.[7] Dei har korte, mørk grøne bein og eit middels tynnt, mørkt nebb. Fjørdrakta om vinteren er jamt bleik grå, og er lik for begge kjønn. Den alternative, hekkedrakta, er marmorert grå på oversida med kanelfarga andlet, hals og bryst og lysare bakre buk. Kjønnsskilnaden i denne drakta er liten og omfattar at hoa er litt lysare og augelinja er mindre tydeleg på hoa enn på hannen. Canutus, islandica og piersmai er «mørkare» underartar. Underarten rogersi har ein lysare buk enn både roselaari og piersmai, og rufa har totalt sett lysaste fjørdrakta. Overgangen frå hekkedrakt til basisdrakta byrjar på hekkeplassen, men er mest tydeleg under trekket sørover. Fjørfellinga for å skifte fjørdrakt byrjar like før trekket nordover til hekkeområda, men skjer mest av alt under trekkperioden.[7]

Storleiken, kvite vengeband og grå gump og hale gjer det lett å identifisere denne arten i flukt. Når dei et einskildvis, gjev dei sjeldan læte, men når dei flyg i flokk læt dei eit lågt einstavings knott, og under trekket eit sterkare, tostavings kvik-ik.[8] Dei hekkar i fuktig tundra i juni til august. Kurtisen frå hannen omfattar det å sirkle høgt med skjelvande vengeslag og tumle ned mot bakken med vengene haldne opp. Begge kjønna rugar, men hoa forlèt når egga er klekte.[2]

Vekta varierer med underartar i området mellom 100 og 200 gram. Polarsniper kan doble vekta før trekket tar til. Som fleire andre trekkfuglar kan dei òg redusere storleiken på fordøyelsesorganet før migrasjon. Omfanget av atrofi er ikkje så tydeleg som blant lappspoven, sannsynlegvis fordi polarsnipa har fleire høve til å ta opp næring under trekket enn lappspoven.[9] Polarsniper er òg i stand til å endre storleiken sesongmessig på fordøyelsesorganet. Storleiken på kråsen aukar i tjukn når dei tar hardare føde i vinterområda og minkar igjen i storleik ved beite på mjukare føde i hekkeområda. Desse endringane kan skje svært raskt, på så lite som seks dagar.[10][11]

Åtferd endre

 
Polarsniper som beitar på dolkehaleegg i Delawarebukta.
Foto: Gregory Breese/USFWS

I hekkeområda et polarsnipa mest edderkoppar, leddyr og larver som dei hakkar opp frå overflata. I overvintringsområda og ved rasting under trekket et dei ei rekkje byttedyr med hardt skal, slik som muslingar, sniglar og små krabbar som dei sluker heile og knuser i ein muskuløs mage.[7]

Om vinteren og under trekket, vandrar polarsniper i strandsoner og søkjer med det kjenslevare nebbet etter byttedyr som er skjulte i gjørma. Når tidevatnet er avtakande, har dei ein tendens til å hakke på overflata og i mjuk søle dei kan søkje med nebbet ned til ca. ein centimeter djupne. Austersjøskjel (Macoma balthica),[12] er det føretrekte byttedyret på europeiske kystar. Anna føde er hjarteskjel, Cardiidae, og blåskjel.[13] Dei svelgjer muslingane heile med skal, og bryt dei opp i kråsen.[14][12] I Delawarebukta beitar polarsniper stort på egg av dolkehalar som gyter nett når fuglane kjem midt på sommaren.[15] Dei er i stand til å oppdage blautdyr dekt under våt sand ved å kjenne endringar i vasstrykket med hjelp av spesielle nervar, Herbst corpuscles, i nebbet.[16] Under den korte hekkesesongen skifter polarsniper frå å beite taktisk etter skjult føde til å bli jegerar på synleg, tilgjengelege byttedyr som dei plukkar ved hakking.[17]

Forplanting endre

 
Polarsnipeegg

Polarsniper er territoriale og sesongmessig monogame, det er ukjent om para held saman frå sesong til sesong. Det har vist seg at polarsniper som hekkar i Sibir er stadeigne og kjem til same lokaliteten frå år til år, men det er ingen prov for i kva grad dei viser territorial truskap. Hannar kjem fram før hoer etter trekket nordover og byrjar å hevde territorium. Så snart andre hannar kjem nær, vil dei aggressivt forsvare reviret sitt.[7]

Reiret er ei grunn senking på bakken fôra med lauv, lav og mose,[18] og det ligg nær vatn, vanlegvis i innlandet. Hannar etablerer tre til fire reirplassar i territoria sine før hoene kjem. Hoa legg tre eller meir vanleg fire egg, tilsynelatande i løpet av seks dagar. Begge foreldra rugar på egga, og deler rugepliktene likt. Den i paret som har fått avløysing beitar i flokk med andre av same arten. Rugetida er om lag 22 dagar. Klekking av kullet skjer vanlegvis synkronisert. Ungane er høgt utvikla ved klekking, dekt i dunete kamuflerande fjører. Ungane og foreldra flyttar seg bort frå reirplassen innan ein dag etter klekking og flokkar seg og byrjar beitinga saman med vaksne. Hoa forlèt hekkeplassen før ungane er flygedyktige, medan hannane blir att ei tid. Ungane gjer første trekket sitt på eiga hand.[7]

Kjelder endre

Referansar endre

  1. ↑ Artsdatabanken Raudliste faktaark polarsnipe Calidris canutus (Linnaeus, 1758) Henta 4. desember 2010
  2. ↑ 2,0 2,1 Marchant, John; Hayman, Peter; Prater, Tony (1986). Shorebirds: an identification guide to the waders of the world. Boston: Houghton Mifflin. s. 363–364. ISBN 0395379032. 
  3. ↑ 3,0 3,1 Wilson, J., Dick, W.J.A., Frivoll, V., Harrison, M., Soot, K.M., Stanyard, D., Strann, K-B., Strugnell, R., Swinfen, B., Swinfen, R. & Wilson, R. 2008. The migration of Red Knots through Porsangerfjord in spring 2008: a progress report on the Norwegian Knot Project. Wader Study Group Bull. 115(3): XX–XX.
  4. ↑ Bauer, Silke, Bruno J. Ens, and Marcel Klaassen. 2010. Many routes lead to Rome: potential causes for the multi-route migration system of Red Knots, Calidris canutus islandica.[daud lenkje] Ecology 91:1822–1831. ISSN 0012-9658.
  5. ↑ Artsdatabankens faktaark ISSN1504-9140 nr. 214 utgitt 2011 Raudlista art polarsnipe
  6. ↑ Helseth A., Lindström Å. & Stervander M. 2005. Southward migration and fuel deposition of Red Knots Calidris canutus.[daud lenkje] Ardea 93(2):213–224.
  7. ↑ 7,0 7,1 7,2 7,3 7,4 Harrington, Brian (2001). «Red Knot». Birds of North America. Ithaca: Cornell Lab of Ornithology. doi:10.2173/bna.563. Henta 27 April 2009. 
  8. ↑ Fonstad, Tore, Benny Génsbøl, Morten Günther, Jens Frimer Andersen, Bjarne Bertel (2008). Aschehougs fuglebok med CD-er. Oslo: Aschehoug. ISBN 978-82-03-23569-6. 
  9. ↑ Piersma, Theunis (1998). «Phenotypic Flexibility during Migration: Optimization of Organ Size Contingent on the Risks and Rewards of Fueling and Flight?». Journal of Avian Biology (Blackwell Publishing) 29 (4): 511–20. JSTOR 3677170. doi:10.2307/3677170. 
  10. ↑ Dekinga, A., Dietz MW, Koolhaas A, Piersma T (2001). «Time course and reversibility of changes in the gizzards of red knots alternately eating hard and soft food». Journal of Experimental Biology 204 (12): 2167–73. 
  11. ↑ Piersma, Theunis, Dietz, M. W., Dekinga, A., Nebel, S., van Gils, J. A., Battley, P. F. & Spaans, B. (1999). «Reversible size-changes in stomachs of shorebirds: when, to what extent, and why?» (PDF). Acta Ornithologica 34: 175–81. Arkivert frå originalen (PDF) 10. juni 2011. Henta 16. oktober 2011. 
  12. ↑ 12,0 12,1 Zwarts, L., Blomert, A-M (1992). «Why knot Calidris canutus take medium-sized Macoma balthica when six prey species are available.» (PDF). Marine Ecol. Progress. Series 83 (2-3): 113–28. doi:10.3354/meps083113. 
  13. ↑ Analyse av moglege miljøvirkninger av skjelldyrking[daud lenkje] Direktoratet for naturforvaltning, september 2001
  14. ↑ Prater, A. J. (1972). «The Ecology of Morecambe Bay. III. The Food and Feeding Habits of Knot (Calidris canutus L.) in Morecambe Bay.». Journal of Applied Ecology (British Ecological Society) 9 (1): 179–94. JSTOR 2402055. doi:10.2307/2402055. 
  15. ↑ «Petition to List the Red Knot (Caladris canutus rufa) as Endangered and Request for Emergency Listing under the Endangered Species Act» (PDF). Federal Wildlife Service. 2. august 2005. Arkivert frå originalen (PDF) 16. januar 2009. Henta 27. mars 2009. 
  16. ↑ Piersma, Theunis; Renee van Aelst; Karin Kurk; Herman Berkhoudt & Leo R M Maas (1998). «A new pressure sensory mechanism for prey detection in birds: the use of principles of seabed dynamics?» (PDF). Proceedings of the Royal Society B: Biological Sciences 265: 1377–83. doi:10.1098/rspb.1998.0445. 
  17. ↑ Martin, Graham R., Theunis Piersma (2009). «Vision and touch in relation to foraging and predator detection: insightful contrasts between a plover and a sandpiper». Proceedings of the Royal Society B 276 (1656): 437–45. PMC 2664340. PMID 18842546. doi:10.1098/rspb.2008.1110. 
  18. ↑ "Red Knot Fact Sheet, Lincoln Park Zoo"

Bakgrunnsstoff endre

  Wikimedia Commons har multimedia som gjeld: Polarsnipe
Henta frå «https://nn.wikipedia.org/w/index.php?title=Polarsnipe&oldid=3480664»