Rettskrivinga av 1941

Rettskrivinga av 1941 var ei rettskrivingsreform etter tankane som rådde i partiet Nasjonal Samling (NS). Under den andre verdskrigen var partiet med tysk hjelp det statsberande partiet i Noreg. Dermed kunne partiet få gjennomført tankar det ikkje fekk fleirtal for før krigen.

«Gulbrand Lundes rettskrivning» utgjeven på Blix forlag i 1941

Nasjonal Samling sitt program av 1934 gjekk inn for samansmelting av dei to norske målformene bokmål og nynorsk. I og med rettskrivinga av 1938 var det gjort endringer i skriftnormalane som peika i retning av eit framtidig samnorsk, men både Riksmålsrørsla og NS gjekk imot dette, som dei kalla «det kohtske knot».

Kulturminister Guldbrand Lunde ynskte å setja eit eige «nasjonalsosialistisk» preg på rettskrivinga. Målet med rettskrivinga av 1941 var å få slutt på «knotet» frå 1938. Halvdan Koht og Arbeidarpartiet hadde etter NS si meining sett i gang eit mislukka prosjekt med mål om å få ei samla skriftnorm med arbeidarpreg.

Målet i 1941 var ikkje mindre enn eit «høynorsk høvisk mål».

Rettskrivinga av 1941 merka seg blant anna ut ved å ta inn nokre få særnorske eller nynorske ord i eit elles konservativt riksmål / bokmål. Eit mål var å knyta band attende til norrøn tid. Både i nynorsk og bokmål vart talet på valfrie former skore drastisk ned.

Landsmålsforma «no» skulle nyttast i bokmål, medan «nu» var nytta før 1938, og «nå» frå 1938. «Fram», «etter», «bjørk», «snø», «farge» og «heim» skulle skrivast som i 1938-reforma. «Veg» skulle nyttast i staden for «vei».

Ordet «jente» på riksmål fekk ein g føre seg, slik det var i den høgnorske varianten av nynorsk. Nasjonal Samling sin samskipnad for unge jenter vart difor heitande «Gjentehirden».

Dei fleste endringane i rettskrivinga av 1941 i høve til rettskrivinga av 1938 gjekk i konservativ retning, i retning riksmål for bokmålet sin del. Obligatorisk a-ending i nøytrum fleirtal blei avskaffa, altså «eplene» i staden for «epla», «forholdene» i staden for «forholda». Formene «ville», «skulle» og «kunne» blei avskaffa til fordel for «vilde», «skulde» og «kunde». Det blei også tilrådd at a-ending i hokjønn berre skulle brukast i ord for heimlege og kvardagslege ting, om lag slik det var etter rettskrivinga av 1917, altså «kua» men «regjeringen».

For nynorsk blei i-ending igjen likestilt med a-ending i sterke hokjønnsord, altså «bygdi» for «bygda», og former som «gikk», «skole», «hjerte» og «søndag» blei forbodne. Det grammatikalske formverket blei generelt meir konservativt enn i 1938-rettskrivinga i begge målformene. Dette er hovudretninga på 1941-rettskrivinga, det NS-styret sjølv kalla oppgjeret med «knotet», i retning riksmål når det gjeld bokmålet, i retning høgnorsk når det gjeld nynorsken. Dei få symbolske enkeltformene i samnorsk retning som blei gjorde obligatoriske i bokmålet var unntaka, ikkje regelen.

Kjelder

• Rettskrivningsreforma av 1941. I: Norsk krigsleksikon. Nettversjon. Arkivert 2004-10-30 ved Wayback Machine.
• Arne Tjelle: Rettskrivinga av 1941. Bakgrunn, politisk spel og ideologisk analyse. I: Nordica Bergensia nr. 2 1994. ISBN 82-90500-17-3.