Wikipedia:Vekas bokmålsartikkel/Veke 48, 2007

Kappkolonien i det fremtidige Sør-Afrika ble etablert av det nederlandske Ostindiske kompani i 1652 da Cape Town ble grunnlagt. Den ble grunnlagt som en mellomstasjon for skip som seilte mellom Nederland og Batavia. Etter hvert beveget nybyggere seg inn i landet, og kom raskt i konflikt med khoikhoier («hottentotter») og sanfolket («buskmenn»).

Storbritannia okkuperte kolonien i 1795. De neste 100 årene skulle området preges av konflikter mellom briter og boere, en konflikt som kulminerte i første og andre boerkrig. Med den britiske seieren i 1902 ble Oranjefristaten og Sørafrikanske republikk britiske kolonier, og Kappkolonien sluttet seg til disse i Unionen Sør-Afrika i 1910.

Funnet av diamanter i Kimberley i 1871 utløste en strøm av kolonister fra Europa, hovedsakelig briter, og det vokste raskt frem store gruvesamfunn i Kappkolonien. Cecil Rhodes ble gjennom denne gruvedriften en mektig mann, og han brukte sin posisjon til å fremme britisk imperialisme. Les mer...