Britisk jazz er ei musikkform som kom frå amerikansk jazz. Det nådde Storbritannia gjennom innspelingar og artistar som vitja landet då det var ein relativt ny sjanger, kort tid etter slutten av første verdskrigen. Britiske musikarar byrja å spele jazz i 1930-åra, og det spreidde om seg i 1940-åra, ofte i danseband. Frå seint i 1940-åra byrja britisk «moderne jazz», sterkt inspirert av amerikansk dixieland-jazz og bebop, å vekse fram og var leia av musikarar som Kenny Ball,[1] Chris Barber, John Keating, John Dankworth og Ronnie Scott, medan Ken Colyer, George Webb og Humphrey Lyttelton la vekt på trad jazz frå New Orleans. Frå 1960-åra byrja britisk jazz å utvikle meir individuelle særpreg og absorbere ei rekkje inspirasjonskjelder, som britisk blues, i tillegg til både europeisk musikk og verdsmusikk. Ei rekkje britiske musikarar vart internasjonalt kjende, sjølv om sjangeren i seg sjølv har hatt relativt liten interesse i Storbritannia i seg sjølv.

Bøker endre

Kjelder endre

  1. «BBC News – Kenny Ball, jazz trompeter, dies at 82». BBC News. 7. mars 2013. Henta 9. januar 2021.