Kjøpekraft er summen ein person eller ei gruppe kan kjøpa varer og tenester for med ein valuta. Til dømes, dersom ein hadde tatt ei eining av ein valuta til ein butikk i 1950-åra, kunne ein kjøpa fleire varer enn det ein kan gjera i dag, som indikerer at valutaen hadde større kjøpekraft tidlegare.

Dersom pengeinntekta held fram å vera den same, men prisnivået aukar, fell kjøpekrafta til den inntekta. Inflasjon inneber ikkje alltid fallande kjøpekraft til pengeinntekta til ein, sidan sistnemnde kan stiga raskare enn prisnivået. Ei høgare realløn indikerer høgare kjøpekraft sidan realløna refererer til inntekta justert for inflasjon.

Tradisjonelt har kjøpekrafta til pengar vore sterkt avhengig av den lokale verdien av gull og sølv, men ho vart òg gjort avhengig av tilgangen og etterspurnaden til einskilde varer på marknaden.[1] Dei fleste moderne fiat-valutaene, som US-dollar, blir handla mot kvarande og råvarepengar i sekundærmarknaden for internasjonal saldooverføring av betaling for varer og tenester.

Kjelder

endre
  1. Guy Le Strange, /stream/palestineundermo00lestuoft#page/44/mode/1up Purchasing Power in 1889 Compared with Same Currency in 985 CE, in: Mukaddasi, Description of Syria, Including Palestine, London 1886, s. 44.