Alan Wakeman
Alan Wakeman (fødd 13. oktober 1947) er ein engelsk saksofonist, mest kjend for arbeidet med Soft Machine i 1976 på albumet Softs.[1] Han er syskenbarnet til klaverspelaren Rick Wakeman.
| Alan Wakeman | |
 | |
| Fødd | 13. oktober 1947 (76 år) |
|---|---|
| Fødestad | Hammersmith |
| Opphav | Storbritannia |
| Aktiv | 1968– |
| Sjanger | jazz |
| Instrument | Saksofon, klarinett |
| Tilknytte artistar | Soft Machine |
| Verka som | Musikar |
Wakeman starta å spele klarinett 14 år gammal og spelte i band med syskenbarnet Rick på piano. Han bytta til altsaksofon då han var 16, og sidan til tenorsaksofon. Han spelar òg sopransaksofon.
Han vart med i Paul Lytton Quartet i 1968 go danna sin eigen trio i 1970 (med Harry Miller på bass). Sidan arbeidde han med Graham Collier, Johnny Dankworth og Mike Westbrook. Han var med i den første utgåva av Alan Gowen-bandet Gilgamesh i 1972-3, men forlet bandet før dei spelte inn det første albumet sitt.
Han forlet Soft Machine i 1976 for å spele i bandet til David Essex. Han arbeidde vidare med Westbrook og i West End, mellom anna for musikalen Grease.
Discography endre
Som leiar endre
- Triton Wilderness of Glass (Awake 001, 1978, 2011)
- The Octet Broadcasts 1969 and 1979 (Gearbox, 2020)
Som samarbeid endre
Med Pete Atkin
- Driving Through Mythical America (Philips, 1971)
- A King at Nightfall (RCA Victor, 1973)
- Beware of the Beautiful Stranger (Edsel, 2009)
Med Graham Collier
- Songs for My Father (Fontana, 1970)
- Mosaics (Philips, 1971)
- Jazz Illustrations (Resources of Music, 1975)
- New Conditions (Mosaic, 1976)
- The Day of the Dead (Mosaic, 1978)
Med David Essex
- David Essex (CBS, 1974)
- All the Fun of the Fair (CBS, 1975)
- On Tour (CBS, 1976)
- Gold & Ivory (CBS, 1977)
- Imperial Wizard (Mercury, 1979)
- Hot Love (Mercury, 1980)
- Silver Dream Racer (Mercury, 1980)
- Stage Struck (Mercury, 1982)
- The Whisper (Mercury, 1983)
- This One's for You (Mercury, 1984)
Med Mike Westbrook
- Citadel/Room 315 (RCA Victor, 1975)
- Love/Dream and Variations (Transatlantic, 1976)
- The Westbrook Blake (Original, 1980)
- The Paris Album (Polydor, 1981)
- Off Abbey Road (Tiptoe, 1990)
- Bar Utopia (ASC, 1996)
- The Orchestra of Smith's Academy (Enja, 1998)
- Glad Day (Enja, 1999)
- A Bigger Show (ASC, 2016)
- Catania (Westbrook, 2018)
- In Memory of Lou Gare Tenor Saxophone (Westbrook, 2018)
- After Abbey Road (Westbrook, 2019)
Med andre
- Harry Beckett, Still Happy (My Only Desire, 2016)
- John Dankworth, Movies 'n' Me (RCA, 1974)
- Girls at Our Best!, Pleasure (Happy Birthday, 1981)
- Barry Guy/London Jazz Composers Orchestra, Ode (Incus, 1972)
- London Jazz Composers Orchestra, That Time (Not Two 2020)
- Harry Miller, Different Times, Different Places Vol. Two (Ogun, 2016)
- National Youth Jazz Orchestra, National Youth Jazz Orchestra (Philips, 1971)
- Don Rendell, Earth Music (Spotlite, 1979)
- Soft Machine, Softs (Harvest, 1976)
- Soft Machine, The Untouchable (Castle, 1990)
- Swans Way, The Fugitive Kind (Balgier/Phonogram, 1984)
- Stan Tracey, The Crompton Suite (Steam, 1981)
Kjelder endre
- Denne artikkelen bygger på «Alan Wakeman» frå Wikipedia på engelsk, den 9. mars 2011.
- Wikipedia på engelsk oppgav desse kjeldene:
- ↑ Lynch, Dave. «Softs: Review». Allmusic. Henta 5. desember 2010.
Bakgrunnsstoff endre
- Calyx Arkivert 2007-03-12 ved Wayback Machine.