Charles Mingus
Charles «Charlie» Mingus (22. april 1922–5. januar 1979) var ein amerikansk jazz-bassist, bandleiar, pianist og ein av dei viktigaste jazzkomponistane rundt midten av 1900-talet.
| Charles Mingus | |||
 | |||
| Fødd | 22. april 1922 | ||
|---|---|---|---|
| Fødestad | Nogales | ||
| Død | 5. januar 1979 (56 år) | ||
| Dødsstad | Cuernavaca | ||
| Opphav | USA | ||
| Aktiv | 1943–1979 | ||
| Sjanger | jazz, bebop, postbop, gospel, hard bop, frijazz, avant-garde jazz, Orkestral jazz | ||
| Instrument | piano, kontrabass, trombone, cello | ||
| Plateselskap | Debut Records, United Artists Records, Impulse!, Columbia Records, Mercury Records, Blue Note, Candid Records, Atlantic Records | ||
| Verka som | pianist, komponist, orkesterleiar, dirigent, jazzmusikar, bassist, musikar | ||
| Gift med | Sue Mingus, Celia Germanis | ||
| Born | Eric Mingus, Charles Mingus III | ||
| Prisar | Guggenheim-stipendiet, Grammy Lifetime Achievement Award, Grammy Hall of Fame Award, Grammy Lifetime Achievement Award, Grammy Hall of Fame Award, Grammy Hall of Fame Award | ||
Mingus blei fødd på ein militærbase i Arizona, men voks stort sett opp i Watts, Los Angeles.
Av albuma til Mingus finn ein blant andre The Clown (1957) og Mingus Ah Um (1959). Han skapte ein heilt eigen, unik form for jazzmusikk og unngikk bevisst å bli plassert i ein kategori.
Charles Mingus opptredde med og spelte inn album med mange av det mest namngjetne i jazzen: Dizzy Gillespie, Miles Davis, Lionel Hampton, Dave Brubeck, Duke Ellington og Charlie Parker.
Mingus leid i periodar av depresjon. Han kunne til tider arbeide frenetisk og skape mykje musikk, men desse periodane blei ofte følgd av ganske lange periodar men minimal produksjon. Han var kjent for å ha eit notorisk dårleg temperament på scenen og det kunne gå ut over både orkestermedlemmene og publikum.
I 1977 fekk Mingus diagnosen ALS – amyotrofisk lateralsklerose – ein motorisk nervesjukdom som innebar att både konsertverksemd og skapande arbeid tok slutt. I 1979 blei hans siste album gitt ut, Mingus, som han gjorde saman med Joni Mitchell. Han døydde før plata var ferdig, men Mitchell la siste hand på verket.
Diskografi i utval
endre- 1954: Jazzical Moods
- 1956: Pithecanthropus Erectus
- 1957: The Clown
- 1957: Tijuana Moods
- 1957: New Tijuana Moods
- 1957: The Jazz Experiments of Charles Mingus
- 1959: Blues & Roots
- 1959: Mingus Ah Um
- 1959: Mingus Dynasty
- 1960: Pre Bird
- 1960: Mingus at Antibes
- 1960: Blues & Roots
- 1960: Charles Mingus Presents Charles Mingus
- 1962: Oh Yeah
- 1963: The Black Saint and the Sinner Lady
- 1963: Mingus Plays Piano
- 1963: Mingus Mingus Mingus Mingus Mingus
- 1972: Let My Children Hear Music
- 1974: Changes One
- 1974: Changes Two
- 1976: Cumbia & Jazz Fusion
- 1977: Three or Four Shades of Blue
- 1979: Me, Myself an Eye
- 1990: Epitaph
Litteratur
endre- Brian Priestley: Mingus: A Critical Biography, Quartet Books, London, 1982, ISBN 0-7043-2275-7
- Todd S. Jenkins: I Know What I Know: The Music of Charles Mingus, Westport, CT / London: Praeger 2006, ISBN 0-275-98102-9
- Gene Santoro Myself when i m real- the life and music of Charles Mingus, Oxford University Press 2000, ISBN 0-19-514711-1
Bakgrunnsstoff
endre- Verk av og om Charles Mingus i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
- Charles Mingus – Underdog Revisited Arkivert 2017-01-22 ved Wayback Machine.
- Detaljert diskografi
- Sue Graham Mingus si webside
- Charles Mingus: "The Black Saint And The Sinner Lady" Arkivert 2007-09-29 ved Wayback Machine., arte, 8. september 2006, i serien «30 Jahrhundertaufnahmen des Jazz», av Harry Lachner
- Biografi Arkivert 2010-04-09 ved Wayback Machine. på alisch.trilithium.de
- Charles Mingus