Skriftfolket (arabisk اهل الكتاب, ahl al-kitab) er i Koranen ei nemning på folkegrupper som hadde Guds heilage skrift, det vil seie jødar og kristne. Innan muslimsk tradisjon kan òg andre grupper ha vorte inkludert blant skriftfolket, til dømes parsarar.

Men, om skriftfolket hadde trodd og vist gudsfrykt,
ville vi utvisket deres misgjerninger, og ført dem inn i lykksalighetens haver.
Hadde de overholdt Loven og Evangeliet og det som er åpenbart dem fra Herren,
ville de fått spise av alt både over og under jorden.
Der finnes blant dem en gruppe som viser måtehold,
men de fleste av dem gjør det som er forkastelig
---
De som tror, og jøder, sabéere og kristne,
de som tror på Gud og på Dommens dag og gjør det som er rett og godt,
over dem skal ingen frykt hvile,
ei heller sorg.

Koranen, kapittel 5, vers 70 og 73

Tradisjonelt har islam vist respekt for skriftfolket og hatt toleranse for desse folkegruppene. Jødar og kristne i islamske samfunn har hatt dhimmi-status, det vil seie at dei har hatt krav på vern. Dei har, mot å betale ein særskatt (jizya), vore sikra allmenne rettar utan å måtte konvertere til islam.

Muslimske menn har kunne teke seg koner blant skriftfolket, men ikkje blant heidningane.

Kjelder

endre
  • Koranen, norsk-arabisk utgåve ved Einar Berg (Universitetsforlaget)
  • Jan Opsal og Arild M. Bakke 1994: Mellom kors og halvmåne (Credo)