Bernhard av Clairvaux

Bernhard av Clairvaux (latin Bernardus Claraevallensis, òg kalla sankt Bernhard eller den heilage Bernhard; 109020. august 1153) var ein fransk kyrkjelærar og abbed, og ein av dei fremste reformatorane av den katolske cisterciensarordenen i 1098. Bernhard var ein av dei viktigaste åndelege og politiske personar på si tid. Han blei kanonisert i 1174. Festdagen hans i den katolske kyrkja er 20. august.[1]

Bernhard av Clairvaux

FøddTruleg 1091
FødestadFontaine-lès-Dijon
Daud20. august 1153
DødsstadClairvaux
Yrketeolog, skribent, filosof, geistleg, salmediktar, mystiker, medlem av katolsk orden
Helgendag20. august

Liv og virke endre

Bakgrunn endre

Han var fødd ved senteret for den Svarte Madonna-andakta Les Fontaines i Burgund. Familien tilhøyrde den franske lågadelen; far hans var riddar og vasall under hertugen av Burgund. Bernhard fekk ei god utdanning og viste seg allereie i unge år å ha ei meditativ og studieinnretta legning. Han ynskte kunnskap frå litteraturen for å kunna via seg til studiar av Bibelen. Han hadde særleg akt for jomfru Maria, og kom seinare til skriva fleire verk om henne.

Klosterliv endre

I år 1113, då Bernhard var 22 år, gjekk han i kloster, eit lite cisterciensarkloster i Cîteaux der han levde eit strengt liv. Han lovprisa fordelane med denne livsstilen så inderleg og veltalande at han snart fekk selskap i klosteret av fire av brørne sine, faren som var blitt enkemann og tretti andre slektningar. Bernhard gjorde seg kjend som ein svært intens predikant.

Klosteret i Cîteaux var fattig, og livet der var prega av ei kravløyse og enkelheit som tiltalte Bernhard, som streba etter eit enkelt liv med religiøs meditasjon. Han viste stor audmjuke i levesettet sitt, åt og sov ikkje meir enn det som var nødvendig for at han skulle kunna halda seg på beina. Ryktet om sjølvforsakinga og fromheiten hans spreidde seg raskt, og i 1115 blei han utnemnd til leiar for ei gruppe munkar som skulle grunnleggja eit nytt kloster i Clairvaux i Champagne-regionen. I løpet av eit par år hadde klosteret i Clairvaux blitt så framgangsrikt at det hadde gjeve opphav til ytterlegare 163 kloster. Då Bernhard døydde i 1153 hadde klosteret i Clairvaux sju hundre munkar.

I Clairvaux byrja Bernhard å utforma dei åndelege skriftene sine. Allereie som ung abbed gav han ut ein serie betraktningar om jomfru Maria sin bodskap. I desse utvikla han fortenestene til jomfru Maria, framfor alt som fredsstiftar.

Tempelherreordenen endre

Bernhard av Clairvaux er òg blitt knytt til tempelherreordenen og var den fremste talsmannen for selskapet som offisielt erkjende det som ein militær og religiøs orden. Sambandet hans med Tempelherreordenen strekte seg likevel lengre enn dette, då han hjelpte til med å utforma eiden som alle ordenmedlemmer skulle avleggja. Den innebar at ordensmedlemmene svor å vera lydige mot Betania, borga til Marias og Marta.

Aukande innverknad endre

 
Bernardi Opera, 1719

Takka vera Bernhard si respekt og skrifter spreidde innverknaden og makta hans seg vidare enn Clairvaux. I 1130 var han meklar i forsøka på å få ein ende på det pavelege skismaet. Det utgjorde på den tida ein trussel mot stabiliteten og samhaldet til kyrkja. Då pave Honorius II døydde i 1130, var to kandidatar nominerte som konkurrentar om paveembetet – Anaclet II og Innocens II. Det fall på Bernhards å fastslå vørdnaden til pretendentane og avgjera kva for ein kandidat som var best eigna. Etter ei overveging avgjorde han seg for Innocens II, som levde i utlegd i Frankrike. Bernhard klarte å overtala Frankrike, England, Spania og Tyskland til å akseptera Innocens II som pave. Til slutt var òg keisaren overtydd, og Anaclet II blei send bort frå Roma.

Bernhard er blitt huska for at han irettesette og ruinerte Pierre Abaelard. Bernhard si iherdige fordømming av Abaelard, som var initiert av den gode venen hans Guillaume de Saint-Thierry, heldt fram sjølv etter at abbeden Petrus Venerabilis hadde kome eit stykke på veg mot å overbyggja kløfta mellom dei to. Bernhard avskydde alle former for kjetteri og kjempa lenge og intensivt mot kjettarar, særleg mot albigensarane.

Som ombod for pave Eugenius III talte Bernhard i preikene sine for eit nytt krosstog, og overtydde mange til å ta til våpen mot vantru som blokkerte vegen til Jerusalem og dei heilage stadane. Det andre krosstoget var likevel mislukka, med ein katastrofal slutt for korsfarerne. Den som fekk skulda var Bernhard, som var sett på som opphavsmann til den ulykksalige krigen.

Referansar endre

  1. «Den hellige Bernhard av Clairvaux (~1090-1153)», Katolsk.no