Hemnværing (lokal uttale ["hæm:ˌvær.eŋ] el. ["hæmnˌvær.eŋ]), òg kalla hemnemål og hemnedialekt, er den tradisjonelle dialekten i Hemne og delvis Snillfjord kommunar i Sør-Trøndelag fylke. Hemnværing blir klassifisert som ein underdialekt av nordmøring, som i sin tur er ei undergruppe av dei uttrøndske dialektane av trøndermål.

Fonologi (lydlære)Endra

Som i dei fleste andre nordmørsmåla er tendensen i hemnværing at konsonanten i jamvektsord blir lengd (komma, vekko). Diftongane ei, øy og au er stort sett bevarte, anna enn vestanfor Vinjeøra, der ein kan ha monoftongisering av ei til ε og øy til ʌ i stavingsinnlyd. Vokalen ʌ er mykje bruka i ord som dʌr (‘dør’), stʌ’r (‘større’) i eldre mål. Yngre mål har gjerne overgang til æ eller, vanlegast, ø i desse orda.

Morfologi (ordlære)Endra

SubstantivEndra

Hemnemålet skil mellom sterke og svake hokjønnsord. Sterke hokjønnsord har normalt endinga -a i bunden form eintal nominativ og akkusativ (rota), og svake hokjønnsord har normalt endinga -o (bøtto).

AdjektivEndra

Adjektiv av typen roleg har endinga -li i hemnværing. Dette er i samsvar med smølværing. aurgjelding og kristiansunder innanfor andre nordmørsmål og stemmer elles med dialektane lenger nord og aust.

Syntaks (setningslære)Endra

KasusEndra

Hemnværing har tradisjonelt dativ av personlege pronomen og i bunden form av substantiv.

BibliografiEndra

  • P.A. Sivertsen: Maalet i Hemna. Oslo (Student-maallaget), 1906. nettutgåve