Blåklokke
Blåklokke (Campanula rotundifolia ) er ein fleirårig opptil 10-15 cm høg plante i klokkeslekta i klokkefamilien. Ho vert også kalla småklokke.[1]
| Blåklokke | |
 Blåklokke | |
| Status | |
Status i Noreg:  Livskraftig
| |
| Systematikk | |
| Rike: | Planteriket Plantae |
| Rekkje: | Karplantar Tracheophytes |
| Underrekkje: | Frøplantar Spermatophytes |
| Orden: | Korgplanteordenen Asterales |
| Familie: | Klokkefamilien Campanulaceae |
| Underfamilie: | Campanuloideae |
| Slekt: | Klokkeslekta Campanula |
| Art: | Blåklokke C. rotundifolia |
| Vitskapleg namn | |
| Campanula rotundifolia | |
Blåklokka har små nyre- eller hjarteforma grunnblad, som vert danna det første leveåret til planten, og lange, smale stengelblad. Stengelen er snau eller lett håra nedst. Namnet «rotundifolia» tyder 'runde blad' , og viser til grunnblada. I fjellet har blåklokka ei stor blå blomsterklokke, vel 2 cm lang, i låglandet kan ho ha fleire, men mindre, blomstrar. I sjeldne tilfelle kan blomsterklokka vere kvit.
Blåklokke veks i open skog, på tørre bakkar, på slåtteeng og beitemark. Utbreiinga er sirkumboreal og sirkumpolar.
I Noreg er blåklokka vanleg over heile landet, underarten grøoenlandica veks opp til 2060 moh. i Lom kommune. På Svalbard er ho funnen ved Colesbukta.
Planten er blant dei vanlegaste blomsterplantane i Noreg, og samstundes fell han lett i augo. Difor har han ein sterk kulturell posisjon. Mest kjend er songen «Blåklokkevikua» av Alf Prøysen.
Kjelder
endre- ↑ «blåklokke Campanula rotundifolia L.». Artsdatabanken. Henta 26. mai 2022.
- Johannes Lid Norsk flora Det Norske Samlaget 2005 ISBN 82-521-6029-8
- Knut Fægri: Norges planter Cappelens forlag 1960
- C.A.M. Lindman Nordens Flora Gyldendal Norsk Forlag 1977 ISBN 82-05-08681-
