Lov om planlegging og byggesaksbehandling (Plan- og bygningsloven, PBL) inneheld reglar for planlegging på statleg, regionalt og kommunalt nivå; byggesaksbehandling og gjennomføringsmiddel i Noreg. Loven, som erstattar plan- og bygningsloven av 1985, blei vedteken 27. juni 2008. Planleggingsdelen blei sett i verk 1. juli 2009 og byggesaksdelen 1. juli 2010. Loven gjeld for heile landet inntil éi nautisk mil utanfor grunnlinjene. Kongen kan bestemme at loven skal gjelde heilt eller delvis for Svalbard. Lovreglane omfattar ikkje olje- og gassleidningar i sjø. For elektriske anlegg og leidningar gjeld berre krava om kartverk og konsekvensutgreiingar.

Lovens formål og omsyn

Formålet med plan- og bygningsloven er særleg å fremme berekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og framtidige generasjonar, og gje grunnlag for bruk og vern av ressursar. Planlegginga skal vere ein open og pårekneleg prosess med høve til medverking. Det skal leggjast vekt på langsiktige løysingar og konsekvensar for miljø og samfunn. Planlegging og bygging skal oppfylle krav til universell utforming, og omsynet til barn og unges oppvekstvilkår og estetisk utforming av omgjevnadene skal sikrast. Dette skal skje gjennom samordning av offentlege oppgåver på statleg, regionalt (fylkes-) og kommunalt nivå, altså samordning mellom forvaltningsnivåa og mellom ulike sektorar, og samarbeid med private.

Planlegginga skal omhandle den fysiske, miljømessige, økonomiske, sosiale og kulturelle utviklinga i kommunar og regionar. Det gjeld altså ikkje berre fysisk planlegging og bygging. Planlegginga skal blant anna sikre jordressursar, landskapsverdiar og naturgrunnlag, legge til rette for næringsutvikling og gode omgjevnader og miljø, fremme god helse, motverke kriminalitet, ta klimaomsyn og fremme samfunnstryggleik. Kravet om ei så omfattande samfunnsplanlegging er tydelegare formulert enn i dei fleste andre lands planlovar.

Det meste av planlegginga skjer i kommunane, og har som siktemål å ha gode planar for kommunens eiga verksemd og gje rammer for private tiltak. Den regionale planlegginga har som primært formål å samordne ulike interesser mellom kommunar og ulike sektorar innan fylket. Staten skal samordne ulike statlege interesser og kan gripe inn i den kommunale planlegginga for å sikre nasjonale og regionale interesser.

I tillegg til reglane i plan- og bygningsloven møter planlegging og bygging ulike interesser og sektorlovar. I fysisk planlegging og plangjennomføring kan det for eksempel vere Jordloven, Naturmangfaldloven, Friluftsloven, Kulturminneloven, Vegloven, Forureiningsloven og Folkehelseloven.

Lovens oppbygging

Plan- og bygningsloven er bygd opp med seks kapittel;

Alminneleg del
Plandel
Gjennomføring
Byggesaksdel
Handhevings- og gebyrreglar
Sluttføresegner.

Det er òg gjeve forskrifter til ulike delar og reglar i loven.

Kommunal- og moderniseringsldepartementet har det sentrale ansvaret for loven.

Planlegging

Plandelen inneheld reglar om statleg, regional (fylkes-), og kommunal planlegging. Tanken er at det skal vere samsvar mellom planlegging på ulike nivå gjennom eit hierarki av planar. Offentlege organ har rett og plikt til å bidra i planlegginga. Samtidig har Fylkesmannen, fylkeskommunar, nabokommunar og 18 statlege og regionale sektororgan rett til å fremme motsegn (innsigelse) til kommunale arealplanar. Loven legg til grunn at planlegging er eit offentleg ansvar. Private har ein avgrensa rett til å fremme forslag til fysiske planar i kommunane, men vedtaksretten ligg til kommunestyret.

For alle regionale planar og kommuneplanar, og for reguleringsplanar som kan ha vesentlege verknader for miljø og samfunn, skal det utarbeidast eit planprogram som blant anna skal gjere greie for formålet med planarbeidet, saksgang og opplegg for medverking, og det skal gjennomførast konsekvensutgreiing (KU). Krav om konsekvensutgreiing gjeld òg større tiltak som elles blir behandla etter anna lovverk enn PBL. For planar som gjeld utbygging skal det gjennomførast risiko- og sårbarheitsanalysar (ROS). Alle planforslag skal ved utlegging til offentleg ettersyn ha ei planbeskriving.

Statleg planlegging

Staten gjev overordna føringar i form av nasjonale forventningar til regional og kommunal planlegging (kvart fjerde år), statlege planføresegner (bestemmelsar - SPB), statlege planretningslinjer (SPR) og forskrifter. Om nødvendig kan departementet utarbeide og vedta statleg arealplan for å sikre statlege eller regionale interesser. Statlege organ med ansvar for større infrastrukturanlegg kan utarbeide planforslag som kommunen må behandle. I tillegg skal departementet i nokre tilfelle gripe inn i lokal planlegging eller avgjere tvistar om lokale planar.

Regional planlegging

Fylkeskommunane skal drive regional planlegging under politisk leiing av fylkestinget. Det skal utarbeidast ein regional planstrategi minst ein gong i kvar valperiode. Han skal gjere greie for langsiktige utviklingstrekk og utfordringar, vurdere langsiktig utvikling og ta stilling til kva spørsmål vidare planlegging skal ta opp. Strategien dannar grunnlag for regionale planar som skal fylgjast opp med eit handlingsprogram som skal rullerast årleg. Planen kan vere ein delplan for avgrensa saksfelt eller geografiske område. Regional plan skal leggast til grunn for offentlege organs verksemd og planlegging, men er ikkje juridisk bindande. Det kan innførast regional planføresegn vedrørande arealbruken for å ivareta nasjonale eller regionale interesser. Statleg og regional planstyresmakt kan starte plansamarbeid om oppgåver som treng koordinering mellom fleire forvaltningsnivå. To eller fleire regionar eller kommunar kan samarbeide om felles planspørsmål.

Det norske plansystemet er vist i illustrasjon over.

Kommunal planlegging

Det meste av planlegginga etter plan- og bygningsloven skjer i kommunane og har dermed mykje å seie for folk. Kommunestyret har det overordna politiske ansvaret for planlegging og plangjennomføring og skal vedta planar. Kommunen kan ha dei utvala og den administrasjonen, blant anna nødvendig planfagleg kompetanse, dei finn nødvendig for å gjennomføre planleggingal . Lovens intensjon er at kommunane må etterleve gjeldande statlege føringar, planretningslinjer og -føresegner, og eventuelle statlege arealplanar. Tilsvarande skal kommunane fylgje opp regional planstrategi, regional plan og planføresegner, og elles krav som er nedfelte i sjølve loven eller i medhald av han. Kommunen skal utarbeide og vedta kommunal planstrategi, kommuneplan, eventuelt kommunedelplanar og reguleringsplanar. Ved strid mellom kommune og overordna organ har loven reglar om mekling for å handtere usemja. Det er sett i gang forsøk med at Fylkesmannen skal samordne statlege motsegner (innsigelser) til kommunale planar.

Kommunal planstrategi

Kommunens planstrategi bør drøfte langsiktig utvikling, blant anna arealbruk, miljøutfordringar, sektoranes verksemd og kommunens planbehov i perioden. Planstrategien skal såleis gje føringar for langsiktig utvikling i kommunen og ha eit program for kommunens planleggingsarbeid framover.

Kommuneplan

Kommunen skal ha ein samla kommuneplan. Planen skal fylgje opp planstrategien og legge statlege og regionale retningslinjer og pålegg til grunn. Kommuneplanen skal ha ein samfunnsdel med handlingsdel, og ein arealdel. Samfunnsdelen skal omhandle langsiktig samla utvikling og skal leggast til grunn for planane og verksemdene i sektorane. Handlingsdelen skal vise korleis planen skal fylgjast opp i dei komande fire åra og gje grunnlag for kommunens prioritering av ressursar, oppgåver og tiltak. Økonomiplanen etter kommuneloven kan inngå i handlingsdelen. Det kan utarbeidast kommunedelplan for avgrensa geografiske område, tema eller verksemdsområde.

Kommuneplanens arealdel skal vise framtidig arealbruk i heile kommunen, og innehalde blant anna plankart, føresegner og planbeskriving. Det kan brukast arealplanar for delar av kommunens område. Arealdelen skal vise arealbruk etter eit system med funksjonelle arealformål, og omsynssoner der det gjeld omsyn og restriksjonar for bruken av areal. Omsynssoner kan blant anna omfatte område med spesielle sikrings-, støy- og risikoforhold, for eksempel fare for flaum eller ras, med forbod mot eller vilkår for tiltak. Omsynssone kan stille særlege krav til infrastruktur, landbruk, friluftsliv, natur- og kulturmiljø, eller fastsette særlege omsyn til primærnæringar, grønstruktur, landskap osv.

Føresegner til arealdelen kan vere både generelle og knytte til visse arealformål og omsynssoner. Gyldig arealdel i kommuneplanen er bindande for nye tiltak, og utviding av eksisterande verksemd.

Reguleringsplan

Reguleringsplan er eit arealplankart med tilhørande føresegner og planbeskriving som fastlegg bruk, vern og utforming av fysiske omgjevnader i eit avgrensa område. Plankart og føresegner er bindande for tiltak. Arealformåla og omsynssonene er dei same som i kommuneplanens arealdel. Føresegnene kan ytterlegare fastlegge utforming og bruk av areal og anlegg.

Det kan brukast områdereguleringsplan og/eller detaljreguleringsplan. Områderegulering er oftast aktuell for større område og skal brukast der det er kravd i kommuneplanens arealdel eller det elles er nødvendig. Detaljregulering er mest aktuell for mindre område, ofte enkelteigedommar, og skal brukast for å fylgje opp kommuneplanens arealdel eller etter krav i ei områderegulering. Kommunen, andre offentlege organ, private, for eksempel grunneigarar eller eigedomsutviklarar, og organisasjonar kan utarbeide detaljreguleringsplanar. Kommunen skal utarbeide områdereguleringsplanar, men kan overlate til andre styresmakter eller private å gjere det.

Oppstarting av eit planarbeid skal kunngjerast. Loven har vidare reglar om saksbehandlinga, slik som samarbeid, medverking, høyring og offentleg ettersyn. Reguleringsplanar blir vedtekne av kommunestyret, men i enkle saker kan vedtaksretten delegerast til eit anna kommunalt organ.

Dersom kommunen finn det høveleg kan behandling av privat forslag til reguleringsplan og byggesøknad behandlast samtidig, og må då fylgje behandlingsreglane for reguleringsplan.

Plangjennomføring

Lovreglane for plangjennomføring handlar om oreigning (ekspropriasjon), innløysing og erstatning, opparbeidingsplikt og refusjon, utbyggingsavtalar og dispensasjon.

Loven stiller krav om opparbeiding av veg og hovudleidningar for vatn og avløp før utbygging i regulerte strøk. Gjennomføringa kan skje i kommunal eller privat regi. Kommunen kan stille krav om at fellesareal for fleire eigedommar skal kjøpast, sikrast og opparbeidast. Den som har opparbeidd anlegg, kan etter visse reglar krevje refusjon frå dei andre som har nytte av anlegga.

Innløysing og erstatning handlar om grunneigarars rettar når eigedomar blir bandlagde i kommuneplanens arealdel eller i reguleringsplan. Oreigning er å skaffe seg eigedom eller rettar for gjennomføring av tiltak som er direkte heimla i loven eller vist i planane utan samtykket til grunneigaren. Det er restriksjonar for når styresmaktene kan gå til eit slikt steg. Oreigning blir ikkje mykje brukt i dag. Refusjonsreglane bygger på at kommunen står for opparbeiding av tekniske anlegg og krev refusjon av utbyggarar for kostnadene. Dette er ikkje vanleg praksis i dag. Det vanlege er å bruke utbyggingsavtale som kan inngåast mellom kommune og grunneigar eller utbyggar for gjennomføring av ein kommunalt vedteken arealplan. Det er avgrensingar i kva som kan avtalast, og dei kan berre inngåast på visse vilkår og etter ein fastsett behandlingsmåte. Ein utbyggingsavtale kan ikkje omfatte sosial infrastruktur som skolar, barnehagar elle sjukeheimar som kommunen skal syte for etter andre lovar.

Det kan søkast om dispensasjon frå gyldige planar og føresegner, eller andre reglar med heimel i PBL. Kommunen kan ikkje gje dispensasjon som set omsyna bak den aktuelle lovregelen eller lovens formål vesentleg til side. Fordelane ved dispensasjon må vere klart større enn ulempene. Ved vurdering av dispensasjonssøknader skal kommunen legge særleg vekt på konsekvensar for helse, miljø, tryggleik og tilgjenge.

Byggesak

Plan- og bygningslovens reglar om byggesaker gjeld søknad om løyve, ansvar, kontroll og tilsyn, og ulike kvalitetskrav som blir stilte. Byggesaksdelen i loven blir forvalta av Direktoratet for byggkvalitet. Til byggesaksdelen av loven er knytt Byggesaksforskriften av 2010 (SAK10), som har meir spesifiserte reglar om tiltak, søknader, saksbehandling, ansvarsrett, kontroll og tilsyn, og Byggteknisk forskrift av 2010 (TEK10), som har spesifiserte tekniske krav til byggverk.

Med nokre unnatak krev alle tiltak byggesøknad og løyve, og tiltakshavaren må bruke fagfolk med ansvarsrett for å søke, prosjektere, utføre og kontrollere arbeida. Nokre mindre tiltak kan tiltakshavaren søke om sjølv utan at ansvarsrett er nødvendig, og for visse små tiltak trengst ikkje søknad eller løyve. Det er reglar om korleis fagfolk kan søke om ansvarsrett, kva faglege kvalifikasjonar dei må ha, typar ansvarsrett, oppgåvene for dei ansvarlege, kva kvalitetssikringssystem dei må ha for arbeidet m.m.

For behandling av søknader og kommunens vurdering av dei er det enkelte alternative framgangsmåtar – særleg høve til å ha ein førehandskonferanse med kommunen og andre berørde før søknad, å dele opp søknaden i rammeløyve og eit eller fleire igangsettingsløyve, og å søke om mellombels bruksløyve før ferdigattest.

Visse krav må vere oppfylte for at søknader om tiltak kan bli godkjend, blant anna til byggetomt, ubygd areal, arkitektonisk utforming, visuelle kvalitetar, plassering, høgde og avstand til naboar, helse, miljø og tryggleik, energibruk, planløysning, innemiljø osv. Det er òg krav til tekniske installasjonar og anlegg, produkt som skal inngå i byggverk, avfallshandtering, heis, rulletrapp og liknande.

Byggteknisk forskrift har meir spesifiserte tekniske krav til byggverk. Der er det òg fastsett krav til blant anna dokumentasjon for oppfylling av krava, og til produkt, forvaltning, drift og vedlikehald. Vidare gjev forskrifta reglar berekning av utbyggingstettleik, sikring mot naturpåkjenningar, forhold til uteareal og ytre miljø.

Også eksisterande byggverk kan bli omfatta av plan- og bygningsloven når det skal gjerast nye tiltak og dersom eksisterande byggverk og installasjonar kan medføre fare for skader eller vesentlege ulemper. Då kan kommunen gje pålegg om sikring og istandsetting, eventuelt riving.

Som tiltak i lovens forstand er òg oppretting og endring av eigedommar og eigedomsgrenser. Desse skal registrerast i matrikkelen. Det trengst søknad, men ikkje ansvarsrett.

Handhevings- og gebyrreglar

Kommunane skal fylgje opp brot på plan- og bygningsloven og tilhørande forskrifter, løyve og andre vedtak og gje pålegg om retting av ulovlege forhold, opphør av bruk og stans av arbeidet. Den ansvarlege skal få førehandsvarsel før kommunen gjev pålegg. Pålegga kan tvingast gjennom med tvangsmulkt og førelegg og med å pålegge gebyr for brot på reglar eller vedtak. Blir ikkje førelegg eller rettskraftig dom etterlevd, kan kommunen gjennomføre dei nødvendige arbeida på den ansvarleges rekning. Alvorlege tilfelle kan føre til straff i form av bøter eller fengsel inntil eitt år.

Loven gjev kommunane heimel til å krevje gebyr for behandling av plansaker og byggesøknader, utskriving av kart og attestar og for andre arbeid.

Sluttføresegner

Lovens sluttføresegner inneheld blant anna overgangsreglar mellom den någjeldande loven av 2008 og den tidlegare loven av 1985. Det er vidare lista opp endringar i fleire andre lover som fylgje av den nye PBL.

Historikk

Framveksten av planlegging i Noreg starta med Magnus Lagabøtes landslov frå 1274 og bylov frå 1276, som hadde reglar om gatebreidder, torg og plassering av enkelte funksjonar.

På 1800-talet førte stor byggeaktivitet til eigne bygningslover for Christiania, Bergen og Trondhjem for å sikre mot bybrannar, skape tryggleik for at bygningar var solide, sikre framkome og betre helseforholda. I 1845 fikk me ein felles bygningslov som galdt for alle byane som ikkje hadde eigne lovar. Denne loven fekk tillegg og blei endra fleire gonger fram til det kom ny lov i 1924. I 1965 fikk me den fyrste bygningsloven som òg galdt i landkommunane. Denne loven innførte regionplanar, som i 1973 blei erstatta av fylkesplanar, og påla kommunane å utarbeide generalplanar og reguleringsplanar. Ein meir omfattande plan- og bygningslov kom i 1985. I nyare tid er det kome fleire grunnar for utvida reglar i plan- og bygningslovgjevinga, blant anna behovet for betre samordning mellom ulike interesser, omsynet til berekraftig utvikling, tilgjenge for alle (universell utforming) og utvida krav til tryggleik, helse og miljø. Den nye loven blei vedteken i 2008 etter mange år med utgreiingar og andre førebuingar.

Kjelder

Fiskaa, H. (2012) Fysisk detaljplanlegging. Trondheim: Institutt for byforming og planlegging, NTNU. ISBN 978-82-7259-128-0
Innjord, F. A. (red. 2010) Plan- og bygningsloven med kommentarer. (to bind). Oslo: Gyldendal akademisk. ISBN 978-82-05-40839-5

Bakgrunnsstoff

Lover og forskrifter

Plan- og bygningsloven Besøkt 1. desember 2015
Forurensningsloven Besøkt 1. desember 2015
Friluftsloven Besøkt 1. desember 2015
Jordlova Besøkt 1. desember 2015
Kulturminneloven Besøkt 1. desember 2015
Naturmangfoldloven Besøkt 1. oktober 2015
Veglova Besøkt 5. desember 2015
Byggesaksforskriften av 2010 (SAK10) Besøkt 1. desember 2015
Byggteknisk forskrift av 2010 (TEK10) Besøkt 1. desember 2015
Forskrift om vilkår i utbyggingsavtaler Besøkt 5. desember 2015

Departement og direktorat

Kommunal- og modernieringspartementet Besøkt 1. desember 2015
Klima- og miljødepartementet Besøkt 1.desember 2015
Direktoratet for byggkvalitet Besøkt 1. desember 2015

Utdannings- og forskningsinstitusjonar

Institutt for byforming og planlegging ved Fakultet for arkitektur og biletkunst, NTNU Besøkt 1. desember 2015
Institutt for landskapsplanlegging ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitetet Arkivert 2011-03-15 ved Wayback Machine. Besøkt 1. desember 2015