Hegrefamilien

Hegrar er vassfuglar i familien Ardeidae. Det er ca. 66 anerkjende artar i denne familien. Alle medlemmene av slektene Botaurus og Ixobrychus blir kalla røyrdrumar, og sikksakkhegre dannar ei monofyletisk gruppe innanfor Ardeidae. På engelsk språk har somme artar fellesnamnet egrett. Egrettar er ikkje ei biologisk distinkt gruppe skilt frå hegrar, dei har ein tendens til å ha dette fellesnamnet fordi dei hovudsakleg er kvite eller har dekorative fjør, og dei har ein tendens til å vere mindre enn artar med fellesnamnet hegrar.

Hegrefamilien
Utbreiing
Utbreiinga av hegrefamilien
Systematikk
Rike:	Dyr Animalia
Rekkje:	Ryggstrengdyr Chordata
Underrekkje:	Virveldyr Vertebrata
Klasse:	Fuglar Aves
Underklasse:	Neognathae
Overorden:	Aequornithes
Orden:	Pelikanfuglar Pelecaniformes
Familie:	Hegrefamilien Ardeidae Leach, 1820

Sjølv om hegrar liknar fuglar i einskilde andre familiar, til dømes storkar, ibisar og skeistorkar, skil hegrar seg frå desse i flukt med at dei flyg med halsen samantrekt, og ikkje utstrekt. Hegrar er òg ei av gruppene som har dunfjør.

Skildring

Hegrar er middels til store fuglar med lange bein og lang hals. Dei viser svært lite kjønnsdimorfisme i storleik. Halsen er i stand til å bøye i ei s-form, på grunn av endra form på den sjette ryggvirvelen. Halsen er i stand til å trekkje seg inn og strekkje seg ut, og er tilbaketrekt under flyging, i motsetnad til dei fleste andre langhalsa fuglar. Halsen er lengre på daghegrar enn hos natthegrar og røyrdrumar. Beina er lange og sterke, og nesten alle artar er utan fjør frå nedre delen av leggen, tibia. Unntaket er sikksakkhegre. Under flyging held dei føtene strekt ut bakover. Føtene til hegrar har lange tynne tær, med tre som peikar fram og ei bakover.

Generelt er nebbet langt og harpunforma. Det kan variere frå svært tynt, som hos sverdhegre, til tjukt som hos gråhegre. Det mest avvikande nebbet finn ein hos båtnebbhegre, med eit breitt tjukt nebb. Nebba, og dessutan andre fjørlause delar av kroppen, er vanlegvis gule, svarte eller brunfarga, men denne farga kan skifte under hekkesesongen. Hegrar har mjuke fjør. Fjørdrakta er vanlegvis blå, svart, brun, grå eller kvit, og kan ofte vere påfallande samansett. Blant daghegrar er det lite kjønnsdimorfisme i fjørdrakt, unntatt hos Ardeola-hegrane. Hos natthegrar og dei mindre røyrdrumar derimot, er det i regelen kjønnsdimorfisme i fjørdrakta. Mange artar har òg ulike fargevariantar. Hos sothegre det er både mørke og lyse fargevariantar, og innslaget av lys morf varierer geografisk. Kvite morfar finst berre i område med korallstrender.

Utbreiing, habitat og trekk

Hegrar er ein familie med vid spreiing og ein kosmopolitisk distribusjon. Dei finst på alle kontinent bortsett frå Antarktis, og er tilstades i dei fleste habitata unntatt dei kaldaste ytterpunkta i Arktis, ekstremt høge fjell og dei tørraste ørkenane. Nesten alle artane er knytt til vatn, dei er i hovudsak ikkje-symjande vassfuglar som lever ved innsjøar, elver, sumpar, dammar og ved sjøen. Dei er mest vanlege i lågland, sjølv om nokre artar lever i alpine område. Majoriteten av artane finn ein i tropane.

Hegrar er særs mobile fuglar, i det minste er dei fleste artane delvis trekkfuglar. Til dømes gråhegre, som er mest standfugl i Storbritannia, men stort sett trekkfugl i Skandinavia. Fuglar er spesielt tilbøyeleg til å spreie seg mykje etter hekking. Migrasjonen skjer typisk om natta, vanlegvis ein og ein eller i små grupper.

Åtferd

Føde

Fire skuggehegrar står lågt i vatnet og held vengene over kroppen slik at dei dannar ei paraplyform. Biletet er frå Madagaskar

Foto: Neil Strickland

Hegrar og røyrdrumar er kjøtetarar. Medlemmene i denne familien er for det meste knytt til våtmarker og vatn, og lever på eit utval av levande akvatiske byttedyr. Dietten inneheld eit breitt utval av akvatiske dyr, inkludert fisk, krypdyr, amfibium, krepsdyr, blautdyr og akvatiske insekt. Einskilde hegreartar kan vere generalistar eller dei kan vere spesialistar på visse typar byttedyr, til dømes gulkronehegre, som spesialiserer seg på skaldyr, spesielt krabbe. Mange artar vil òg opportunistisk ta større byttedyr, inkludert fuglar og fugleegg, og meir sjeldan åtsel. Det har kome sporadiske rapportar om vegetabilske innslag i dietten, som nøtter og korn.

Den vanlegaste jaktteknikken for hegrar er å stå urørleg på kanten av eller i grunt vatn og vente til byttedyr under vatn kjem innanfor rekkjevidd. Fuglar kan anten gjere dette i oppreist stilling, som gjev dei eit breiare synsfelt for å sjå byttedyr, eller i nedhukt posisjon, meir i skjul og medfører at nebbet er nærare byttet. Etter å ha oppdaga byttedyret, rører dei hovudet frå side til side, slik at hegren kan berekne plasseringa av byttedyr i vatnet med kompensering for brytning, og deretter spiddar han byttet med nebbet.

I tillegg til å stå og vente, kan hegrar søkje meir aktivt etter føde. Dei kan gå sakte, på rundt 60 skritt eller mindre i minuttet, og snappar byttedyret når dei oppdagar det. Anna aktiv åtferd inkluderer undersøking med ein fot, der føtene blir brukt til å skremme ut skjulte byttedyr. Vengene kan brukast til å skremme byttedyr, eller kanskje dyra vil flykte under skuggen, eller skuggen reduserer gjenskin. Det mest ekstreme dømet viser skuggehegre, som dannar ein full parasoll over kroppen med vengene.

Ein har observert nokre artar av hegre, slik som silkehegre og gråhegre, i å nytte agn for å lokke byttedyr innanfor rekkjevidde av nebbet. Hegrar kan bruke objekt som er på staden, eller aktivt leggje ting på vassoverflata som trekkjer til seg merksemd frå fisk. Agna som blir brukte kan vere menneskeskapte, som brødbitar. Krabbehegre i Amazonas har vore observert fleire gonger med å sleppe frø, insekt, blomar og blad ned i vatnet for å fange fisk.

Tre artar, svarthovudhegre, plystrehegre og spesielt kuhegre er mindre knytt til våte miljø og kan beite langt unna vatn. Kuhegrar forbetrar tilgangen på føde ved å følgje store beitedyr og fange insekt som blir skremt av rørsla deira. Ein studie fann at hegrar som følgde beitedyr oppnådde 3,6 gonger betre suksessrate på fangst enn dei som beita einslege.

Hekking

Dei fleste artane bygger reiret i buskar eller tre slik som her snøhegra, Egretta thula

Foto: David Hall

Medan familien viser eit utval av hekkestrategiar, er hegrar mest typisk monogame og for det meste kolonihekkarar. Dei fleste daghegrar og natthegrar er kolonihekkarar, eller delvis koloniale avhengig av tilhøva, medan røyrdrumar og tigerhegrar hekkar stort sett parvis. Koloniar kan innehalde fleire artar, og dessutan andre artar av vassfuglar. I ein studie av silkehegrar og kuhegrar i India, var dei fleste av dei undersøkte koloniane busette av begge artane. Artar i tempererte område foretar sesongmessig hekking, for dei tropiske artane kan hekking vere sesongmessig, ofte samanfallande med regntida, eller gjennom heile året.

Det er vanlegvis hannfuglar som startar bygginga av reiret, som dei syner fram for å trekke til seg hofuglar. Etter pardanning held para fram saman med å byggje reir blant nesten alle artar, men hos dvergrøyrdrum og pygmérøyrdrum er det berre hannen som arbeider på reiret.

Reirplassen er vanlegvis like ved eller over vatn. I regelen er reira plasserte i vegetasjon, sjølv om nokre få artar kan byggje på bakken om passande buskar er utilgjengelege. Artar som byggjer i tre kan plassere reiret høgt over bakken, medan artar som lever i takrøyrbeltet kan legge reiret svært nær bakken.

Vanlegvis legg hegrar mellom tre og sju egg. Større kull er rapporterte hos mindre røyrdrumartar og meir sjeldan hos nokre av dei store daghegrane, og éitt egg i kullet er rapportert for nokre tigerhegrar. I det heile er egga skinande blå eller kvite, unntaket er store røyrdrumartar som legg olivenbrune egg.

Slekter og artar

Klassifiseringa av dei einskilde artane er vanskeleg, og det er framleis inga klår semje om rett plassering av mange artar i ei av dei to store slekter, Ardea og Egretta. Tilsvarande er tilhøvet av slektene i familien ikkje heilt løyst. Men, ein art som tidlegare ansa å utgjere ein separat monotypisk familie Cochlearidae, båtnebbhegre, blir no rekna som ein medlem av hegrefamilien.

Hegrar i rekkjefølgje etter IOC World Bird List V11.2, 2021, med norske namn etter Norske navn på verdens fugler:

Slekt Zonerodius

• Papuatigerhegre, Zonerodius heliosylus, Forest Bittern, (Lesson, R & Garnot, 1828), (NT)

Slekt Tigriornis

• Dusktigerhegre, Tigriornis leucolopha, White-crested Tiger Heron, (Jardine, 1846), (LC)

Slekt Tigrisoma

• Rusttigerhegre, Tigrisoma lineatum, Rufescent Tiger Heron, (Boddaert, 1783), (LC)
• Dvergtigerhegre, Tigrisoma fasciatum, Fasciated Tiger Heron, (Such, 1825), (LC)
• Gråkinntigerhegre, Tigrisoma mexicanum, Bare-throated Tiger Heron, Swainson, 1834, (LC)

Slekt Agamia

• Sverdhegre, Agamia agami, Agami Heron, (Gmelin, JF, 1789), (VU)

Slekt Cochlearius

• Båtnebbhegre, Cochlearius cochlearius, Boat-billed Heron, (Linnaeus, 1766), (LC)

Slekt Zebrilus

• Sikksakkhegre, Zebrilus undulatus, Zigzag Heron, (Gmelin, JF, 1789), (NT)

Slekt Botaurus

• Røyrdrum, Botaurus stellaris, Eurasian Bittern, (Linnaeus, 1758), (LC)
• Australrøyrdrum, Botaurus poiciloptilus, Australasian Bittern, (Wagler, 1827), (EN)
• Amerikarøyrdrum, Botaurus lentiginosus, American Bittern, (Rackett, 1813), (LC)
• Tjukknebbrøyrdrum, Botaurus pinnatus, Pinnated Bittern, (Wagler, 1829), (LC)

Slekt Ixobrychus

• Striperøyrdrum, Ixobrychus involucris, Stripe-backed Bittern, (Vieillot, 1823), (LC)
• Pygmérøyrdrum, Ixobrychus exilis, Least Bittern, (Gmelin, JF, 1789), (LC)
• Dvergrøyrdrum, Ixobrychus minutus, Little Bittern, (Linnaeus, 1766), (LC)
• Svartryggrøyrdrum, Ixobrychus dubius, Black-backed Bittern, Mathews, 1912, (LC)
• Okerrøyrdrum, Ixobrychus sinensis, Yellow Bittern, (Gmelin, JF, 1789), (LC)
• Orientrøyrdrum, Ixobrychus eurhythmus, Von Schrenck's Bittern, (Swinhoe, 1873), (LC)
• Kanelrøyrdrum, Ixobrychus cinnamomeus, Cinnamon Bittern, (Gmelin, JF, 1789), (LC)
• Skiferrøyrdrum, Ixobrychus sturmii, Dwarf Bittern, (Wagler, 1827), (LC)
• Gulhalsrøyrdrum, Ixobrychus flavicollis, Black Bittern, (Latham, 1790), (LC)

Slekt Gorsachius

• Praktdverghegre, Gorsachius magnificus, White-eared Night Heron, (Ogilvie-Grant, 1899)
• Japandverghegre, Gorsachius goisagi, Japanese Night Heron, (Temminck, 1836), (VU)
• Duskdverghegre, Gorsachius melanolophus, Malayan Night Heron, (Raffles, 1822), (LC)
• Brilledverghegre, Gorsachius leuconotus, White-backed Night Heron, (Wagler, 1827)

Slekt Nycticorax

• Natthegre, Nycticorax nycticorax, Black-crowned Night Heron, (Linnaeus, 1758), (LC)
• Nankinghegre, Nycticorax caledonicus, Nankeen Night Heron, (Gmelin, JF, 1789), (LC)

Slekt Nyctanassa

• Gulkronehegre, Nyctanassa violacea, Yellow-crowned Night Heron, (Linnaeus, 1758), (LC)

Slekt Butorides

• Grønrygghegre, Butorides virescens, Green Heron, (Linnaeus, 1758)
• manglar norsk namn, Butorides sundevalli, Lava Heron, (Reichenow, 1877)
• Krabbehegre, Butorides striata, Striated Heron, (Linnaeus, 1758), (LC)

Slekt Ardeola

• Topphegre, Ardeola ralloides, Squacco Heron, (Scopoli, 1769), (LC)
• Mangrovehegre, Ardeola grayii, Indian Pond Heron, (Sykes, 1832), (LC)
• Vinhegre, Ardeola bacchus, Chinese Pond Heron, (Bonaparte, 1855), (LC)
• Damhegre, Ardeola speciosa, Javan Pond Heron, (Horsfield, 1821), (LC)
• Prydhegre, Ardeola idae, Malagasy Pond Heron, (Hartlaub, 1860), (EN)
• Rustbukhegre, Ardeola rufiventris, Rufous-bellied Heron, (Sundevall, 1850), (LC)

Slekt Bubulcus

• Kuhegre, Bubulcus ibis, Western Cattle Egret, (Linnaeus, 1758), (LC)
• Bøffelhegre, Bubulcus coromandus, Eastern Cattle Egret, (Boddaert, 1783)

Slekt Ardea

• Gråhegre, Ardea cinerea, Grey Heron, Linnaeus, 1758, (LC)
• Herodiashegre, Ardea herodias, Great Blue Heron, Linnaeus, 1758, (LC)
• Cocoihegre, Ardea cocoi, Cocoi Heron, Linnaeus, 1766, (LC)
• Kvithovudhegre, Ardea pacifica, White-necked Heron, Latham, 1801, (LC)
• Svarthovudhegre, Ardea melanocephala, Black-headed Heron, Children & Vigors, 1826, (LC)
• Madagaskarhegre, Ardea humbloti, Humblot's Heron, Milne-Edwards & Grandidier, A, 1885, (EN)
• Keisarhegre, Ardea insignis, White-bellied Heron, Hume, 1878, (CR)
• Sotvenghegre, Ardea sumatrana, Great-billed Heron, Raffles, 1822, (LC)
• Goliathegre, Ardea goliath, Goliath Heron, Cretzschmar, 1829, (LC)
• Purpurhegre, Ardea purpurea, Purple Heron, Linnaeus, 1766, (LC)
• Egretthegre, Ardea alba, Great Egret, Linnaeus, 1758, (LC)
• Duskhegre, Ardea intermedia, Intermediate Egret, Wagler, 1829, (LC)

Slekt Pilherodius

• Kalotthegre, Pilherodius pileatus, Capped Heron, (Boddaert, 1783), (LC)

Slekt Syrigma

• Plystrehegre, Syrigma sibilatrix, Whistling Heron, (Temminck, 1824), (LC)

Slekt Egretta

• Kvithalshegre, Egretta picata, Pied Heron, (Gould, 1845), (LC)
• Kvitmaskehegre, Egretta novaehollandiae, White-faced Heron, (Latham, 1790), (LC)
• Dansehegre, Egretta rufescens, Reddish Egret, (Gmelin, JF, 1789), (NT)
• Skuggehegre, Egretta ardesiaca, Black Heron, (Wagler, 1827), (LC)
• Ruststrupehegre, Egretta vinaceigula, Slaty Egret, (Sharpe, 1895), (VU)
• Prakthegre, Egretta tricolor, Tricolored Heron, (Müller, PLS, 1776), (LC)
• Blåhegre, Egretta caerulea, Little Blue Heron, (Linnaeus, 1758), (LC)
• Snøhegre, Egretta thula, Snowy Egret, (Molina, 1782), (LC)
• Silkehegre, Egretta garzetta, Little Egret, (Linnaeus, 1766), (LC)
• Strandhegre, Egretta gularis, Western Reef Heron, (Bosc, 1792), (LC)
• manglar norsk namn, Egretta dimorpha, Dimorphic Egret, Hartert, E, 1914
• Sothegre, Egretta sacra, Pacific Reef Heron, (Gmelin, JF, 1789), (LC)
• Kritthegre, Egretta eulophotes, Chinese Egret, (Swinhoe, 1860), (VU)

Kjelder

• Denne artikkelen byggjer på «Heron» frå Wikipedia på engelsk, den 16. februar 2011, følgjande referansar var gjeve:

• McCracken, Kevin G.; Sheldon, Frederick H. (1998). «Molecular and osteological heron phylogenies: sources of incongruence» (PDF). Auk 115 (1): 127–141. JSTOR 4089118. doi:10.2307/4089118. 
• Sheldon, Frederick H.; McCracken, Kevin G.; Stuebing, Keeley D. (1995). «Phylogenetic relationships of the zigzag heron (Zebrilus undulatus) and white-crested bittern (Tigriornis leucolophus) estimated by DNA-DNA hybridization» (PDF). Auk 112 (3): 672–679. JSTOR 4088682. 
• Sheldon, Frederick H.; Jones, Clare E.; McCracken, Kevin G. (2000). «Relative Patterns and Rates of Evolution in Heron Nuclear and Mitochondrial DNA» (PDF). Molecular Biology and Evolution 17 (3): 437–450. PMID 10723744. doi:10.1093/oxfordjournals.molbev.a026323. Arkivert frå originalen (PDF) 7. september 2006. 

Referansar

Bakgrunnsstoff

Wikimedia Commons har multimedia som gjeld: Hegrefamilien

Wikispecies

Wikispecies har taksonomisk informasjon om Ardeidae

• Videoar, bilete og lydopptak av hegrar hos Internet Bird Collection